Da jeg var lita hørte jeg mye på Bjarte Leithaug, vi sang vel også noen sanger i barnekoret. "Suser avgårde" og "Skal vi være venner" er sangtitler jeg husker godt. En dag jeg satt og hørte sanger på YouTube kom jeg over denne sangen, som noen har lagt bilder til.
Barn på vandring
Her i Colombia er statistikken på internflyktninger høy, veldig høy. I overkant av 5 millioner mennesker, tilsvarende hele Norges befolkning, er på flukt i eget land grunnet den væpnede konflikten som har pågått i landet i altfor mange år. Noen blir fratatt gårdene sine og må flykte fra landsbygda. Mange av de som flykter, bosetter seg i utkanten av de store byene.
I flere av våre prosjekter har vi barn fra familier som har vært tvunget til å flykte. Blant annet i Stiftelsen Esperanza, som er en slags skolefritidsordning er en stor prosentandel av barna fra disse familiene. I prosjektene jobbes det med å lære barna om deres rettigheter og plikter, at de skal få lov til å være barn - ha rett til lek og moro.
Det er veldig trist å se de gangene det ikke går så bra med familiene og de må reise videre. Men det er spesiellt å kunne følge de barna som har muligheten til å bli og se hvordan prosjektene kan være med å bety en forskjell i livet deres. Som Børudgjengen synger; "Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen". Og jeg tror det er viktig å gjøre det vi kan, benytte mulighetene vi får og ta godt vare på de vi kan hjelpe.
I mars begynner vi også med et nytt, spennende prosjekt støttet av Norad. Prosjektet skal gjennomføres i utkanten av Colombias nest største by, Medellin. Det er i Santo Domingo, i fjellene som strekker seg opp fra byen, misjonsmenigheten Shalom skal jobbe. De har tidligere hatt et arbeid der, og kjenner derfor godt til befolkningen. I 5 år skal de jobbe med å bedre leveforholdene og livssituasjonen til familiene som bor her, hvor de aller fleste er familier som har blitt drevet på flukt.
Forrige uke, nærmere bestemt torsdag ettermiddag, gikk turen til flyplassen for å hente Elisabeth Kvilesjø. For Elisabeth hadde dette vært en lang reise, da flyet i USA reiste fra henne og det ble en overnatting i Miami. Men det var ei blid og fornøyd jente som kom ut på flyplassen hvor vi stod og ventet. Ettermiddagen gikk til å spise litt sammen, etterfulgt av spilling - før det var tid for litt avslapping - ikke minst for Elisabeth. Enn så lenge bor hun i leiligheten til Marte og Christer, mens vi er på leilighetsjakt - som ikke alltid er like enkelt.
Elisabeth (Foto:Hentet fra misjonsforbundets hjemmeside)
Elisabeth er vår nye kollega, som skal være voluntør her i Bogota frem til midten av juni dette året. Arbeidsoppgavene er ikke helt spikret, men språk, barn, menighet og musikk er vel noen av stikkordene som dekker hva kun kommer til å holde på med. For Elisabeth er ikke det å komme til en annen kultur, hvor de snakker et annet språk helt nytt - da hun allerede har bodd et år i USA. Men, det er vel ikke helt det samme som Colombia.
Vi ønsker Elisabeth hjertelig velkommen i flokken, gleder oss til å bli bedre kjent med henne - og til å jobbe sammen!
Året 2012 er over og det er allerede snart gått en måned av det nye året - 2013!
Det nærmer seg også et år siden jeg kom til Colombia og startet i jobben her. Jeg trives utrolig godt og er utrolig takknemlig som får muligheten til å være med å jobbe her.
I løpet av et år opplever man mye som kan sette spor, ting som er både gode og vanskelige. Jeg har prøvd å oppdatere om noe av det som har skjedd her på bloggen, og vil fortsette dette året med det. Kanskje jeg kan få til å oppdatere om enda mer.
I januar 2012 begynte det med utsendelsesgudstjeneste hjemme i menigheten på Vegårshei. Det var siste søndag i bønneuka, og det var mange folk. En gruppe colombianske venner, sammen med Eduardo, spilte og sang på spansk med et lite preg av latinske rytmer.
"En tu hogar" (Hjemme hos deg) - med Marcela Gandara, en sang jeg liker godt.
Og i begynnelsen av februar var det tid for avreise til Colombia. En av de siste dagene før jeg reiste hadde vi besøk av journalist fra Vårt Land, som skrev et stykke om at jeg skulle til Colombia. Du finner det her om det er av interesse.
36 timer tok turen fra Vegårshei til Bogota, men en overnatting i Paris. Og da jeg landet i Bogota- gikk turen til foreldrene til Eduardo, hvor jeg skulle bo den første tiden. Husker det var godt og litt rart å være tilbake til luktene, lydene og kjente gater - var tross alt 2,5 år siden sist.
Etter bare en god uke i Bogota, skulle vi til Medellin - på årsmøte med Misjonsforbundet. Da fylte vi bilene og kjørte avgårde. 8 timer tar det i bil, og vi reiste så tidlig at vi var fremme til lunsj på leirstedet. Noen koselige dager var det - med både kjente og nye mennesker, som vi fikk være sammen med. Da vi skulle hjem igjen ble det en lang tur, på 17 timer på grunn av veiarbeid. Så jeg fikk testet tålmodigheten allerede da.
Mars var måneden for bryllup her i Colombia. Onsdag 7.mars ble den offentlige datoen hvor vi var på notarius og giftet oss, og lørdag den 10. ble det feiret med rundt 50 venner og familie hjemme hos mine svigerforeldre. Det var to veldig fine og minnerike dager!
Samme dag som vi giftet oss, var også tiden inne for å ta over og flytte inn i leiligheten. Vi er veldig fornøyd med leiligheten, ligger i et fint og rolig strøk - som på samme tid er veldig sentralt. I et tidligere innlegg la jeg ut bilder, som dere kan se her.
Ei god uke etter innflytting fikk vi besøk i et par uker av ei dame fra Skien som ønsket å bli kjent med Colombia og misjonsforbundets arbeid her. Ei dame som har engasjert seg i mange år for misjonen og det var koselig å snakke sammen og høre om alle turene hun hadde vært på.
Dagen hun skulle reise, fulgte jeg henne på flyplassen - hvor hun skulle reise tilbake med samme flyet som Anne og Wayni kom til Colombia med. Anne og Wayni var her i litt over en uke, og vi fikk tid til mye den uka - sammen med Svein. Jeg synes det er veldig gøy å få besøk av folk som har lyst til å bli kjent med Colombia - landet jeg har blitt så glad i. Og at jeg har muligheten til å vise dem det! Det var ei koselig uke, med mye opplegg på dagen og tid til å sette seg ned å snakke sammen på kvelden.
April måned gikk aller mest med til den vanlige jobbingen på kontoret og i menigheten. Jeg jobber i Fontibon, med ungdomsarbeid - hvor jeg også jobbet første gangen jeg bodde her. Det er en forholdsvis liten, men trofast gruppe. Mange av ungdommene kjente jeg fra før, men det var også kommet noen nye som det har vært veldig bra å bli kjent med.
I slutten av april var det også at jeg endelig fikk det colombianske sertifikatet - og jeg kunne begynne å kjøre. Det er et litt annet kjøremønster her i byen, og på de første turene hadde jeg mannen med som annenpilot. Men, man må bare lære seg dette kjøremønsteret og kjøre som de andre. En ting jeg har skjønt er at reaksjonen i alle fall blir godt trent her i trafikken!
I mai var tiden inne for Magni og Gordon m/barn å reise tilbake til Norge. De hadde vært her i tre år og tiden var inne for å flytte til Haugesund hvor Gordon nå har begynt som pastor. Det er en herlig familie, som jeg er veldig takknemlig for å ha blitt kjent med. Da de reiste fikk vi et koselig bilde og en hilsen:
Johannes, Gordon, Mari, Magni og Sondre
Og bare en god måned etterpå, i juni, var det tid å ha avskjed for Svein. Hans periode på 4 år var over og turen for han gikk til Vegårshei som pastor der. For første gang var det Svein og jeg var på likt i Colombia - men det var ikke for mange månedene. 20.juni var vi på avskjeden hans, hvor det var rom for både musikk, leker og god mat.
I slutten av juni, før vi tok turen til Norge, reiste vi også en tur til gården til prosjektet Jakobs Hus. Det er alltid veldig koselig å komme dit, bruke tid sammen med barna - snakke sammen, leke, dele noe og synge.
Store deler av juli hadde vi sommerferie i Norge - og på nytt var det tid til bryllup!
Denne gangen hjemme på Vegårshei med min familie og felles venner. Det var også en kjempefin dag, som vi fikk god hjelp til å få slik vi ønsket den!
Da vi var vel tilbake i Bogota og godt igang med arbeidet igjen - var det tid for å hente nye kollegaer på flyplassen. Marte og Christer, begge fra Skien kom for å jobbe sammen med meg. Marte og jeg har jobbet sammen i Colombia tidligere, men også Christer har erfaring fra fire måneder på team tidligere.
I september gikk turen til Barranquilla, en by ved kysten hvor vi har fire menigheter og fire barneskoler. Marte og Christer har bodd der tidligere - så de kjenner godt til området. Jeg selv hadde ikke vært der siden turen min til Colombia i 2005. Men det er et flott arbeid, drevet av flotte mennesker.
Her kan dere lese innlegget Marte og Christer har skrevet fra turen.
Foto: Marte&Christer
Første helga i oktober var det duket for kvinneleir. Kvinneleiren arrangeres hvert andre år, og i år skulle vi reise til en gård utenfor Bogota. 140 damer var påmeldt og ble delt inn i grupper for å sove i de ulike hyttene gården hadde. Det var en flott leir, som til og med var den første for mange av dem. Gjennom helga var det andakter, undervisning, aktiviteter og ikke minst en flott middag på lørdagskvelden.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg med mange bilder som dere finner her.
Cila - ei nydelig dame fra Monteria
I November kom det på nytt besøk fra Norge, denne gangen Øyvind Slåtta - som tidligere jobbet med noe av det jeg gjør nå. Og med han reiste vi til Medellin for å møte gruppen som skal lede det nye prosjektet vi skal starte nå, som skal hjelpe internflyktninger. Det var en fin tur hvor vi fikk være med på noen møter både med arbeidsgruppen og i menigheten som ligger i området hvor prosjektet skal gjennomføres.
Gruppen som jobber med prosjektet:
Fra Gudstjeneste i menigheten i området:
Da desember kom ble leiligheten pyntet og klargjort til jul - før vi 9.desember kunne hente familien min på flyplassen. De skulle nemlig på besøk i 3 uker for å feire julaften her. Det var fine uker, hvor vi fikk være sammen, familien fikk for første gang bli kjent med både Colombia, venner og familien til Eduardo.
