Konsert i Fontibon

Det jobbes hardt i Fontibon for tiden - det er nemlig snart tid for konsert. Lovsangsteamet har planer om en konsert 1.desember, hvor kvelden skal være fylt med musikk, videoer, mat, dans og drama. Hovedbandet skal være lovsangsteamet selv, mens de har invitert team fra andre misjonsforbundsmenigheter til å synge noen sanger. Opptil 3 ganger i uka er det møter eller øvelse, og til søndag skal vi ha en liten prøve-konsert i Talita Cumi - rehabiliteringen for jenter og damer som min svigermor driver. 

Dagen det skal holdes konsert skal også barna/ungdommene fra Jakobs Hus og fra Talita Cumi få komme gratis inn på konserten, da de ikke er med på så mange slike arrangementer til vanlig. 

Og i tillegg til at forberedelsene til konserten skal være med å forme ungdommene til å ta ansvar, at konserten skal være for ungdommene i rehabiliteringene og at vi skal invitere nye ungdommer som kan få  høre om Jesus og oppleve et felleskap med andre ungdommer i menigheten - er ønsket å samle inn penger til utstyr som trengs i forhold til lyd og musikk i menigheten. For en stund tilbake var de veldig uheldige og utsatt for at endel ting ble borte. Derfor jobber lovsangsteamet hardt med å på nytt anskaffe disse tingene. 

Vær gjerne med å be for prosessen, for ungdommene, for prøve-konserten og ikke minst

for arrangementet som skal holdes i desember.

Halloween-feiring i nabolaget

Okober er måneden for Halloween. I Norge går barna rundt på dørene og spør etter godteri, og truer om "knep" om ikke de får godteri. Dette som de siste årene har blitt mer tradisjon også i Norge, er en ganske uskyldig tradisjon i forhold til hvordan tilstandene kan være i Colombia. 

Det er en måned da man passer spesielt på barna, og at de går fra dør til dør her er ikke vanlig her.

Men de siste årene har både menigheter og andre organisasjoner/grupper begynt å gjøre denne måneden til noe finere. De fleste menigheter steller i stand karneval - der barna ikke kler seg ut med skremmende kostymer, men med helt uskyldige kostymer som prinsesser, klovner, bjørner og sommerfugler.

På døra inn til blokken vår de siste to ukene, har det hengt en invitasjon til Halloween-feiring. Denne feiringen fant sted i dag. Da vi etter møtet, på ettermiddagen bestemte oss for å sette oss ut på terrassen med kaffe, is og et spill. Var vi ikke alene om å være ute. Det var nemlig full feiring med trampoline og rodeo for barna. Blant alle de voksne som var ute med barna, kunne vi se mange prinsesser, marihøner og andre figurer. Musikken var satt på fullt og det ble delt ut godteposer til barna. 

Vi satt på terrassen, slik også naboen gjorde, og hilste og snakket med mange av de som deltok på feiringen. En fin anledning til å bli bedre kjent med naboene.

Vigilia - "Lovsangsnatt"

 Lørdag kveld, da lovsangsøvelsen med ungdommene i Fontibon var ferdig gikk turen til huset som prosjektet Jakobs Hus har i byen. Det står for tiden tomt, da alle barna er på gården - og det var stelt i stand en stue hvor vi skulle tilbringe natten.
Det skulle være lovsangsnatt, noe som er veldig vanlig her i menighetene. Både med ungdommer, barn og de voksne.

Denne gangen var det for ungdommene i menigheten hvor vi jobber som skulle møtes. Vi var mellom 15 og 20 som møtte opp og begynte med lovsang og bønn. Senere på natten var det tid for gruppeoppgaver der vi skulle lage en tegning av Samson skrive hva som var hans svakheter, styrke, muligheter og trusler. (Noe vi i økonomien kaller så fint for SWOT-analyse). Det kom mange refleksjoner ut fra dette - og etterfulgt av en andakt ble dette veldig sterkt.

Etter dette ble det forbønn, der vi som var blant de eldre skulle be for spesielle personer. Blant annet skulle de som hadde hatt det vanskelig med sin far komme til Eduardo og prøve å se på han som en fars-figur. Og jeg skulle være som en søster og be for de som hadde hatt det vanskelig med ei søster.
Jeg fikk be for to flotte jenter, og det var en fin anledning til gode samtaler, forbønn, gråt og klemmer.
Det er mye som rører seg blant disse ungdommene. De er fra en generasjon hvor mange har hatt en vanskelig oppvekst, og da vi kom til denne delen av kvelden var det mye som rørte ved dem.
Jeg vil oppfordre dere til å be for dem, at de kan jobbe seg gjennom det de har opplevd og komme seg videre. Ungdomstiden kan være vanskelig både med tanke på fortid og ikke minst omgivelsene de befinner seg på skole og jobb. Men de er fornøyde ungdommer, og vi hadde en flott tid sammen.

Senere på natta ble vi servert mat, varm drikke for å holde varmen. Og vi fortsatt med lovsang, vitnesbyrd og filmer med refleksjoner.

Besøk fra Norge

Kjetil, Karoline og meg

Fredag for 2 uker siden gikk turen til flyplassen for å hente norgesbesøk. Denne gangen var det Karoline (min venninne fra Drottningborg) og forloveden Kjetil som kom. (Kjetil er forresten min fjermenning - noe vi fant ut da de ble kjærester)

Det var litt av et vær den dagen de kom. Da fant vi ut at vi hadde hull flere steder i taket på kjøkkenet - og etter et par-tre timer var en ti-liters bøtte fylt med regnvann. Men tror også at jeg nesten aldri har opplevd et slikt regnvær her før. Så det var litt av en velkomst de fikk. 

Men selv om kvelden de kom var slik, var neste morgen fin - og frokosten tok vi ute på terrassen.

Dagene gikk med til å se typiske turist-atraksjoner i byen og utenfor. Det ble blant annet tid til saltgruver, kysten (karibien), sosiale prosjekter drevet av det colombianske misjonsforbundet, menigheten vi jobber i - både gudstjenesten på søndag og ungdomsmøte/øvelse på lørdagen.

Karoline og Kjetil på utsiden Hard Rock Cafe i Bogota

Vi var veldig fornøyde med besøk - og ønsker de som vil hjertelig velkommen til vår leilighet er i hovedstaden. Håper også at besøket hadde det fint. De har skrevet litt om turen på sin blogg, som du kan lese her.

(Bilder fra Karoline)

Solnedgang ved kysten

Har du lyst å jobbe i Colombia?

Kunne du tenke deg å komme til Colombia som frivillig - for en lenger eller kortere periode?

Da er programmet for frivillige arbeidere til misjonsforbundet en ypperlig mulighet. Du kan være med i arbeidet med barn og unge i menigheter eller prosjekter. Et givende arbeid. Du får også mulighet til å lære et nytt språk, bli kjent med en annerledes kultur og ikke minst å bli kjent med mange fantastiske mennesker!

Marte og meg rett etter vi kom til Colombia i 2007

Jeg var selv på team første gangen jeg bodde her, 5 år er det siden allerede. Da var jeg på team med Marte Rahm, og nå er vi jammen tilbake begge to som misjonærer for Misjonsforbundet. Med andre oppgaver, men tiden på team var en lærerik, spennende og uforglemmelig tid. Og det var helt avgjørende for at jeg er her i dag!

For mer informasjon sjekk misjonsforbundets side her.

Chicaque - en dag utenfor kontoret!

Etter en helg med kvinneleir, var det på tide å stå opp tidlig mandag morgen. Vi skulle på tur i en park med alle kollegaene på kontoret. Kl.7:30 gikk mini-bussen fra avtalt møtested. Vi skulle ut av byen, ca. en halvtime. Når vi norske hører park, tenker vi fort på de andre parkene som finnes inni byen. De som består av grønne gressletter, trær, benker og kanskje et et lite vann. Men det var ikke slik en park vi skulle til i går, nei dette var en park som ligger i høye fjell med mye skog. Den delen vi skulle inn i heter "Tåkeskogen". Turen begynte ganske greit med fine trapper, og i utgangspunktet fin utsikt - men mye var dekket av tåke. Derav navnet "Tåkeskogen". Men da vi kom lenger ned i terrenget, var Marte og jeg enige om at det var godt vi hadde valgt joggesko denne dagen. For videre var det bratte skråninger med en ujevn steinvei. Men det var en kjempefin gåtur, hvor vi kom oss ut av støy og forurensning fra byen. Vi kunne høre fugler og det var helt frisk luft. Barna som var med oss, ble også veldig fasinert over sommerfugler, larver og insekter som vi så på veien. Da vi nesten var fremme møtte vi en gjeng med lamaer, som gikk løse i parken. Vi ble også fortalt av guiden at det fantes dovendyr, men de fikk vi ikke se noe til. Før vi begynte å gå ned, ble vi fortalt at turen ned tok ca. en time, og turen opp halvannen. Da vi omsider kom  oss ned til der vi skulle spise lunsj, heldigvis uten et eneste fall - var det allerede gått tre timer. Men her i Colombia har vi god tid, så det gjorde ingenting.

Alle hadde med seg niste, noen ris og kylling mens andre hadde sandwich, salat eller youghurt.

Så vi satte oss på noen benker som stod ute på en gressplen og spiste. Da maten var fordøyd og et av barna som var med hadde spandert bort alt godteriet han hadde med seg på oss, ble vi henvist til en bålplass. Målet med turen var nemlig å feire dagen for vennskap og kjærlighet, som normalt feires i september. Og her på bålplassen skulle vi gi gavene til vår hemmelige venn. Min hemmelige venn, var vaskedama på kontoret - og jeg fikk ei fin kiste til å ha smykker eller andre ting i. Og oppi kiska lå en liten pynte-chiva. (typisk buss her i landet)

Da vi skulle tilbake hadde vi lite tid, så da bestilte vi en bil som skulle hente noen av oss - og resten ville ri på hest opp igjen. Denne bilturen er en opplevelse i seg selv. Veien vi skulle opp kan ikke sammenlignes med noen vei i Norge, var Christer og jeg enige om. Det ligner ujente brostein, så smal at det kun er plass til en bil. Veien gikk svingete og bratt opp fjellet - med fjellsiden rett opp på den ene siden, og rett ned på andre siden. Jeg var glad for de trærne som fantes på veien. 9 personer fikk vi presset sammen i en bil hvor det var plass til 5, og vi dro avsted. Flere av oss bet tennene sammen og blundet i begynnelsen - nesten litt for spennende. Da vi var nesten oppe, møter vi en bil - så da måtte sjåføren rygge og finne et sted det kunne være plass til å passere. Men vi kom oss til slutt trygt opp, og kunne sette oss i minibussen som ventet på å ta oss med tilbake til Bogota. Etter en liten stund kom også rytterne opp, godt fornøyde. Men også det hadde vært en spennende tur opp. Med glatte brostein, hvor hestene mistet festet innimellom, og de konkurrerte om å komme først opp. Jeg var igrunn glad for at jeg valgte bilen. Så gikk turen til Bogota, og klokka viste halv sju da jeg kom inn døra hjemme. En lang, men veldig fin og innholdsrik dag!

"En kveld med Herren" - Nasjonal kvinneleir 2012

Da fredagen kom og baggasjen var ferdig pakket, gikk turen til kontoret for å møte alle de andre damene som var klare for leir. Totalt 140 damer, fra hele landet. Alle regioner hvor vi har menigheter var representert, spesiellt imponerende var alt arbeidet damene fra Barranquilla hadde gjort for å kunne være med på leiren. For noen var det også første gangen de tok fly, en spennende erfaring i seg selv.

Avreise var programmert til kl.12:30 – men innen baggasje var pakket inn i bussene, alle hadde fått en plass og alle var ferdig med handling av drikke og snacks viste klokka endel mer. Men plutselig var vi alle klare, og bussene dro avsted.

Med den trafikken som finnes her i byen tok det over en time før vi kjørte ut av byen. Turen gikk mot Tenjo, en landsby ca. 1 time utenfor Bogota. Den ligger omtrent på høyde med Bogota, men er ganske mye kaldere.  Bussturen gikk fort med godt reisefølge og vi svingte inn på gårdsplassen til en stor og fin gård, med flere hytter, et bygg til matsal og møterom, og en stor hall til sport og aktiviteter. Vi ble møtt av et team damer fra Medellin, som hadde vært der fra dagen før og gjort i stand alt til oss.

Baggasjen ble satt i hallen, mens vi gikk for å spise lunsj. Etter lunsj ble vi henvist til hyttene hvor vi skulle sove, der lå det klart sengetøy, tepper og et fint kort med bibelvers på alle sengene. Vi fikk tid til å reie opp og gjøre oss litt i stand på rommet før første konferanse var igang. Det var Martha, den nasjonale lederen for damearbeidet, som fikk åpne leiren med denne.

Samme kvelden, etter kveldsmat, hadde hver región gjort i stand sin aktivitet til talent-kveld. Vi samlet oss i hallen, hvor det ble jobbet iherdig med plakater til hver región. Kvelden ble til en fest, med alle innslagene som var forberedt. Alt fra dans som er typisk i regionen og sang til drama og bønn.  Vi har mange flinke damer i menighetene våre! Klokka viste over 21.00 da talentkvelden var over, og det var tid for å legge seg.

Lørdag morgen kl.6 var det tide å stå opp. Da var det i alle fall fullt liv i hytta vi bodde i – ikke uvanlig for meg som til vanlig står opp mellom kl.5 og 6. Det hadde også vært en kald natt, så det skulle bli godt med, om ikke annet – en lunken dusj. Men, det skjønte jeg fort at jeg bare kunne glemme da jeg stod i dusjen. Det ble kald dusj denne morgenen – men ingen har vel vondt av det heller. Kl..8:00 ringte klokka som forteller oss at vi skal samles i hovedhuset. Det var nemlig tid for morgenens andakt. Det var Mary Lou, amerikansk misjonær, som holdt denne. Vi ble med på en liten gåtur, hvor det var plassert ulike bibelvers om å gå sammen. Ettersom temaet på leiren var samhold, gikk dette igjen i konferanser og andakter. Fra andakten gikk vi rett til frokostbordet, det var suppe denne morgenen. Videre denne dagen var det tid for aktiviteter, men de fleste ville aller helst benytte anledningen til å snakke med venninner, gå en tur – og noen ønsket å ha sangundervisning. Og på ettermiddagen hadde Monica Velasquez og Gloria Laverde, ledere for rettighetsprosjektet, konferanse. De brukte det vi hadde lært da vi var på “ta-vare-på-deg-selv-kurs” (som jeg har skrevet om tidligere).

På kvelden var det stelt i stand til gallakveld, god middag, fint pyntet og mange fine damer! Vi ble tatt inn i en sal hvor hver enkelt ble kronet, og sagt 3 kvaliteter om. Så gikk vi videre til bordene hvor det var pyntet med sløyfer i taket og roser  til hver enkelt på bordene. I tillegg til å bli kronet fikk vi også hver vår liten gave, med smykke. Det ble satt på Colombiansk musikk, og da så vi ikke mye til det vi i Norge kaller matro. Det var fullt liv, og vi koste oss masse! Denne kvelden ble klokka endel seinere før vi var på vei tilbake til hyttene for å sove.

På søndagen startet jeg med andakt, jeg hadde fått tildelt temaet integritet. Så jeg snakket om hvordan vi består av ånd, sjel og kropp – men at det er viktig at disse tre er i harmoni. Og om å ha en balanse i livet, at vi jobber og gjør det som er våre plikter – på samme tid som vi vet å ta den tiden vi trenger til å være for oss selv, at vi vet når vi må slappe av. For de som kjenner meg, er 30 minutter lenge å holde andakt – men jammen brukte jeg nesten hele den tildelte tiden. Det er utrolig hvor mye respons fra salen betyr, og et “amen” eller aplaus under andakten får ein til å føle seg mer trygg.

Videre gikk dagen til frokost, rydding og konferanse av den amerikanske misjonæren Cathy. Det var utrolig fint hvordan det gikk en rød trå gjennom alle konferanser, andakter og aktiviteter. Uten at vi på forhånd egentlig hadde snakket noe om det.

Hele leiren ble avsluttet med nattverd og forbønn, en veldig fin måte å avslutte på.

Bussene ble på nytt fylt, denne gangen var de fulle av damer med prinsessekroner og roser. En veldig fornøyd gjeng etter en vellykket leir!