Chicaque - en dag utenfor kontoret!

Etter en helg med kvinneleir, var det på tide å stå opp tidlig mandag morgen. Vi skulle på tur i en park med alle kollegaene på kontoret. Kl.7:30 gikk mini-bussen fra avtalt møtested. Vi skulle ut av byen, ca. en halvtime. Når vi norske hører park, tenker vi fort på de andre parkene som finnes inni byen. De som består av grønne gressletter, trær, benker og kanskje et et lite vann. Men det var ikke slik en park vi skulle til i går, nei dette var en park som ligger i høye fjell med mye skog. Den delen vi skulle inn i heter "Tåkeskogen". Turen begynte ganske greit med fine trapper, og i utgangspunktet fin utsikt - men mye var dekket av tåke. Derav navnet "Tåkeskogen". Men da vi kom lenger ned i terrenget, var Marte og jeg enige om at det var godt vi hadde valgt joggesko denne dagen. For videre var det bratte skråninger med en ujevn steinvei. Men det var en kjempefin gåtur, hvor vi kom oss ut av støy og forurensning fra byen. Vi kunne høre fugler og det var helt frisk luft. Barna som var med oss, ble også veldig fasinert over sommerfugler, larver og insekter som vi så på veien. Da vi nesten var fremme møtte vi en gjeng med lamaer, som gikk løse i parken. Vi ble også fortalt av guiden at det fantes dovendyr, men de fikk vi ikke se noe til. Før vi begynte å gå ned, ble vi fortalt at turen ned tok ca. en time, og turen opp halvannen. Da vi omsider kom  oss ned til der vi skulle spise lunsj, heldigvis uten et eneste fall - var det allerede gått tre timer. Men her i Colombia har vi god tid, så det gjorde ingenting.

Alle hadde med seg niste, noen ris og kylling mens andre hadde sandwich, salat eller youghurt.

Så vi satte oss på noen benker som stod ute på en gressplen og spiste. Da maten var fordøyd og et av barna som var med hadde spandert bort alt godteriet han hadde med seg på oss, ble vi henvist til en bålplass. Målet med turen var nemlig å feire dagen for vennskap og kjærlighet, som normalt feires i september. Og her på bålplassen skulle vi gi gavene til vår hemmelige venn. Min hemmelige venn, var vaskedama på kontoret - og jeg fikk ei fin kiste til å ha smykker eller andre ting i. Og oppi kiska lå en liten pynte-chiva. (typisk buss her i landet)

Da vi skulle tilbake hadde vi lite tid, så da bestilte vi en bil som skulle hente noen av oss - og resten ville ri på hest opp igjen. Denne bilturen er en opplevelse i seg selv. Veien vi skulle opp kan ikke sammenlignes med noen vei i Norge, var Christer og jeg enige om. Det ligner ujente brostein, så smal at det kun er plass til en bil. Veien gikk svingete og bratt opp fjellet - med fjellsiden rett opp på den ene siden, og rett ned på andre siden. Jeg var glad for de trærne som fantes på veien. 9 personer fikk vi presset sammen i en bil hvor det var plass til 5, og vi dro avsted. Flere av oss bet tennene sammen og blundet i begynnelsen - nesten litt for spennende. Da vi var nesten oppe, møter vi en bil - så da måtte sjåføren rygge og finne et sted det kunne være plass til å passere. Men vi kom oss til slutt trygt opp, og kunne sette oss i minibussen som ventet på å ta oss med tilbake til Bogota. Etter en liten stund kom også rytterne opp, godt fornøyde. Men også det hadde vært en spennende tur opp. Med glatte brostein, hvor hestene mistet festet innimellom, og de konkurrerte om å komme først opp. Jeg var igrunn glad for at jeg valgte bilen. Så gikk turen til Bogota, og klokka viste halv sju da jeg kom inn døra hjemme. En lang, men veldig fin og innholdsrik dag!